Tenkte jeg skulle presentere en liten fødehistorie, siden jeg ikke er av verdens mest sosiale for tiden, blødende pupper og brystbetennelser kombinert med piggtråd-ut-av-puppen-når-man-ammer-10-ganger-i-døgnet har den kvelende sosiale effekten.
Anyways, her er hva som skjedde, da lille Frøken Olivia ble født:)
Jeg våknet lørdag 17 april kl 04 med kjipe kynnere, slik jeg hadde gjort hundrevis av ganger før, råtten stemning og labert humør. 6 dager etter termin og to kjekke gutter som ville bruke mammas mage til pute=ikke optimalt.
Kynnerene kom hvert kvarter, og etter 2 timer begynte jeg å kalle dem for rier. Jeg tok meg en dusj og laget søte musefletter på meg selv, og tok på perleøredobber, tilfelle jeg plutselig måtte føde. Shavet armpittene i tillegg, sånn just in case.
Klokken 11 kom min mor og min far innom, og riene forsvant som dugg for solen, bare for at mor skulle bli enda surere enn det man trodde var mulig. Jeg var litt på facebookchat med Linn om noen engelske fraser, men jeg må innrømme at bidragene mine var særdeles labre.
Null rier, så vi var ute i hagen og plantet tujaer istedet. Og så sov jeg litt. Museflettene ikke like fine etter to timer på puten.
Middag til guttene, deretter legging, ingen rier.
Men, så ville August sitte på magen min mens jeg sang nattasanger, og der kom en kynner.
Vi så mestrenes mester på nrk, og der kjente jeg litt vonde tak innimellom, men klarte ikke å bestemme meg for om det var rier eller om det var Daniel Franck som irriterte meg, mulighetene var mange.
klokken 21 hadde jeg nesten offisielt rier, og klokken 22 var det offisielt, men riene var korte, ikke særlig vonde og kom hvert 12-15 minutt, altså kom dette til å ta dødslang tid.
Jeg ringte til legevakten 2245, fikk prate med jordmor på vakt, og forklarte at jeg trodde fødselen var i gang, og vi avtalte å møtes i Knarvik på legevakten for en liten sjekk. Mamma kom, og Thomas og jeg kjørte innover, fødebaggen var med.
Var på legevakten kl 2315, ble sjekket, og forventet/håpet på 2 cm åpning, slik at ting ihvertfall var i gang. Riene var fremdeles ikke lange, og overkommelige, men jeg ville så gjerne begynne å føde snart.
Hadde 8 cm åpning. Jeg high-fivet med Thomas, som ikke skjønte at det var det jeg ville, og klemte hånden min istedet. Sukk. Jordmor ble litt kavete og sendte etter ambulanse, for dette kunne gå fort, mente hun. "åh nei, det er ikke noe problem", proklamerte den fødende, "jeg har ingen intensjoner om å føde på Hylkje, sånn at det er sagt" (en venninne av meg fødte i ambulansen på Hylkje tre dager tidligere).
Thomas ble sendt innover i passaten, og jeg inn i ambulansen, hvor jeg imponerte alle med mine slående vittigheter. Hadde tre rier på turen inn til KK, som tok 20 minutter. Altså ikke dødsimponerende i hverken antall eller lengde.
Jordmoren ringte til Thomas da vi var på Vågsbotten for å høre om han var like bak oss, men den stressede mannen var kommet til Eidsvpg, og fikk derfir kjeft av jordmoren for å kjøre for fort.
Jeg dro en liten vits, jordmor og ambulansedamen lo, og vips var vi fremme, klokken var 2350.
Jeg tøffet meg skikkelig inne på KK, jeg kunne "mer enn gjerne føde på Storken, eller et annet sted der det var ledig, jeg er ikke så nøye på det, jeg har gjort det før puuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuuust, dette er mitt tredje barn altså", for jeg skjønte at epiduraltoget hadde dratt for leeeeeenge siden.
Kom på føden på KK, fikk verdens søteste iranske jordmor, som kjeftet der det trengtes og var støttende der jeg trengte det.
Thomas imponerte, hadde isbiter og drikke klar mellom hver rie, masserte i korsryggen når jeg ulte og pustet, kommenterte IKKE museflettehåret som stod som en sky, en HØY sky, rundt hodet mitt, og lo av mine eminente vittigheter underveis.
Jordmoren spurte om jeg ville ha akupunktur, men jeg fikk det for meg at da ville ting ta lengre tid, så jeg sa så kjekt "nei hvis det går greit for deg, så vil jeg gjerne bli ferdig så snart som mulig". Hvor jeg har denne overdrevne høfligheten og svært koselige dialogen fra, det ANER jeg bare ikke. "Dette gjør jo bare fantastisk vondt" stønnet jeg under riene, tydeligvis opptatt av å ikke banne foran den iranske damen, husket jo hun som ble bedt om å be under fødselen istedet for å banne. Nå tror jeg jo denne damen var noe mer laidback, det var ikke et sjal i sikte, men sånn tilfelle rottefelle, jeg oppførte meg eksemplarisk.
Riene fremdeles ikke særlig hyppige, og de varte heller ikke lengre, men plutselig var det på tide og presse henne ut.
De gjør ting litt annerledes i Iran, tydeligvis, så "vi" presset ut Olivia på en litt annen måte enn det jeg hadde gjort før, noe som resulterte i noen få pyntesting istedet for en snedden hardangersøm, og det likte jeg jo.
Kl 0119 kom hun til slutt, krøllete, perfekt, fullt av fosterfett, gråt, full score på apgar (agpar??), thomas gråt, jeg sippet lett, før jeg kjekket meg videre med praktiske gjøremål. Skjønner den fremdeles ikke. "kan jeg tisse?" "vi må få ut morkaken først" "Guuuud så lang tid det tar!" *klask*
Så fikk jeg en vakker Olivia på puppen, vi fikk mat og flagg, ute snødde det, thomas sovnet i en lenestol i hjørnet og jeg duppet av med Olivia oppå meg.
Hun ble målt og veid, vi hadde en liten konkurranse, om hvem som kom nærmest i vekten, nesten som måan gjør på 17 mai når man tipper vekten på et fenalår, jordmor vant. 3910 gr og 51 cm lang.
Klokken 0430 fikk jeg komme opp på barsel, thomas fikk tilbud om å enten sove på dagligstuen, eller reise hjem, så han dro hjem for å sove der. (I seng med min mor? Nei han sovnet på sofaen)
..og der var vi!! Olivia er vakker som bare det, og sådan gikk det til da hun ble født.
